I landsbyene i India, både i gamle dager og dessverre til en viss grad fortsatt i dag, har det vært vanlig at godseiere fra de høyere kastene holder kvinner fra Dalit- og stamme-samfunnene som konkubiner for sin egen seksuelle tilfredsstillelse. Disse kvinnene ble ofte plassert på godseierens gårder eller i utkanten av landsbyen, hvor de måtte arbeide som jordbruksarbeidere for å forsørge seg selv. Dersom disse kvinnene fikk barn, fikk barna aldri farens navn – de ble regnet som barn av enslige mødre og ble ofte møtt med forakt.

Pushpa var det eneste barnet til en Dalit-kvinne som var konkubine for en godseier i Gokavaram. Da Pushpa bare var 10 år gammel, døde moren hennes, og godseieren tok henne til sitt hjem for å arbeide som hushjelp. Han viste et visst ansvar for henne og tillot henne å gå på skole, men først etter at hun hadde gjort unna dagens husarbeid – som å vaske, rydde og ta oppvasken. Da Pushpa var 14 år gammel, giftet godseieren henne bort til en Dalit-gutt fra landsbyen – en mann som dessverre var alkoholiker. Pushpa hadde en sterk interesse for å studere videre, men mannen hennes nektet henne å fortsette utdanningen. Det var hennes svigerfar som grep inn og overbeviste sønnen om å la henne studere. Motvillig gikk ektemannen med på det.

Mens Pushpa fortsatte studiene, fødte hun tre sønner i løpet av fem år. Den yngste sønnen ble født med en nedsatt funksjonsevne. På grunn av dette måtte Pushpa gi opp sitt siste år på høyskolen for å kunne ta seg av sønnen på fulltid. Som om ikke det var nok, døde svigerfaren hennes brått, og Pushpa sto plutselig uten sin viktigste støttespiller og rådgiver.

Etter hvert utviklet ektemannen et forhold til en annen kvinne og sluttet å komme hjem jevnlig. Han bidro ikke lenger økonomisk til familien og brydde seg ikke om dem. For å kunne forsørge barna sine ble Pushpa tvunget til å finne arbeid. Men hvor enn hun søkte, ble hun avvist – på grunn av sin kaste og sin bakgrunn. Til slutt hadde hun ikke annet valg enn å arbeide som jordbruks- og bygningsarbeider for å kunne gi barna mat. Inntektene hennes strakk likevel ikke til for å forsørge fire personer, og de to eldste sønnene hennes begynte å ta småjobber for å hjelpe til. Uten en farsfigur hjemme til å veilede og disiplinere dem, giftet begge guttene seg tidlig – bare 17 år gamle – og flyttet fra henne. Pushpa ble stående alene med sin sønn som trengte ekstra oppfølging, og hadde spesielle behov.

For sju år siden ble det utlyst en ledig stilling som vaskehjelp på skolen – en jobb som besto av oppgaver som rengjøring av klasserommene, hjelpe barna på toalettet og skifte bleier. Pushpa henvendte seg til meg gjennom en av sykepleierne i vårt helseprosjekt og ba om å få jobben. Jeg spurte henne ikke om utdannelsen hennes, siden stillingen ikke krevde noen formell skolegang. Hun nevnte heller ikke selv at hun var utdannet. Etter å ha lyttet til den vanskelige familiesituasjonen hennes, ga jeg henne jobben.

Etter noen måneder, en dag i en pause, la jeg merke til at hun hjalp lærerne med papirarbeid – og det var på engelsk. Jeg spurte henne hvordan hun kunne skrive på engelsk, og da fortalte hun meg hele sin livshistorie. Jeg ble svært overrasket over alt hun hadde opplevd og bestemte meg for å hjelpe henne videre. Den påfølgende sommeren arrangerte vi en sommerleir for barna i og rundt Gokavaram, og jeg ga Pushpa opplæring i hvordan hun kunne jobbe med de minste barna. Hun var svært lærevillig og tok raskt til seg undervisningsmetodene.

Det neste skoleåret ansatte jeg henne som barnehagelærer sammen med en mer erfaren lærer. Pushpa viste seg å være svært godt egnet for rollen.

Selvfølgelig møtte jeg motstand fra enkelte foreldre som ikke ønsket at Pushpa skulle undervise barna deres. De hadde jo sett henne tidligere vaske klasserommene eller arbeide som jordbruks- eller bygningsarbeider. Nå, da hun plutselig skulle undervise barna deres, opplevde de det som en fornærmelse. Mange av dem kom til meg og klaget; de mente det var uakseptabelt at deres barn skulle undervises av en dagarbeider. Men jeg bestemte meg for å stå ved Pushpas side og sa tydelig fra til foreldrene at dette ikke var deres anliggende – de måtte gjerne klage dersom barna deres ikke lærte noe, men de hadde ingen rett til å blande seg i skolens personalvalg. Dette gjorde mange foreldre, særlig fra de høyere kastene, rasende, og flere av dem valgte å ta barna sine ut av skolen og flytte dem til andre skoler, til tross for at de visste at disse skolene ikke holdt samme faglige nivå som vår.

Over tid endret holdningene seg. Foreldrene begynte å rose Pushpa for den kjærligheten og omsorgen hun viste barna deres. Alle barnehagebarna er svært glade i henne. Hun er i dag en av de mest populære lærerne på skolen, og hun tar selv ansvar for å være på skolen til den siste eleven har gått hjem.

Pushpa sier med et stolt smil:
«Jeg kunne aldri ha forestilt meg at jeg en dag skulle jobbe som lærer ved en anerkjent skole i Gokavaram og bli respektert av de samme menneskene jeg en gang jobbet for som jordbruks- og bygningsarbeider. Jeg har lengtet og bedt om et liv med respekt i samfunnet, og Gud svarte på bønnene mine gjennom Sunny Little Sparks-skolen.»