Misjonsrapport nr. 17 og 16 2015

DET GJELDER LIVET, VIRKELIG – IGJEN OG IGJEN!

Vi har ofte brukt denne overskriften ”Det gjelder livet igjen” – når vi sender ut gavegiro for Misjonstjenesten. Så enda en gang – ta godt i mot oppfordringen om å benytte Misjonstjenestens gavegiro. Vi vet at Misjonstjenestens virke gjør en forskjell til det avgjort bedre i fattigdommens Sør-India, og vi har Bibelens ord for den glede der er i Himmelen for hver synder som vender om.

Din bruk av gavegiroen er avgjørende for framtiden til barnehjem, eldreomsorg, spedalskearbeid og evangelisering med menighetsplanting i et område som opplever vekkelse og vekst i arbeidet for Guds Rike.

Det er trettitredje gang vi sender ut misjonsgiro – første gang var høsten 1999. Umiddelbart må nye midler sendes ut til Misjonstjenestens prosjekter i Andhra Pradesh (AP) og Telangana, Sør-India. Så de midler som nå kommer inn, skal ikke på bok, men ut til innsats for å utrette det som er Herrens vilje: At de må bli frelst! Jeg vil i denne artikkelen gi deg en utregning som viser hvor mye vi bør sende ut hver tredje måned for ”å holde liv i” alle deler av virksomheten. Den er blitt så stor og omfattende med rike resultater at det krever stor innsats også i Norge for å sette ut i livet det kall vi har fått til ”Guds Rikes Fremme”!

I AP/TELANGANA er det 85 mill. mennesker – bare i Øst-Godavari distrikt er der flere folk enn i hele Norge. AP/TELANGANA har 23 slike administrasjonsdistrikter i 4 forskjellige regioner. For å illustrere at vi er på rett plass med Evangeliets frelsende budskap, kan vi fortelle at AP/TELANGANA har 89% hinduer, 9% muslimer og bare 1,7% kristne (i noen oversikter). Vi vil regne det for sannsynlig at når vi kan samle over 80 000 mennesker på ett evangelisk møte, vil over halvparten av disse være ”nysgjerrige” hinduer som gjerne vil oppleve ”noe”. Vi vet at dette ”noe” er gjort av evangelisk kraft – til omvendelse for hindu og muslim. De søker nå de troendes forsamlinger i hopetall.

I AP/TELANGANA taler 84% telugu-språket. Dette gjør evangeliseringsarbeidet særlig effektivt, og våre medarbeideres radio- og TV-utsendelser er nå godt kjent over hele Sør-India og alle steder der det tales telugu, og har med jevnlige midler fra Norge uante muligheter til å lykkes der markene virkelig er hvite til innhøstning.

Vi vil også denne gangen minne deg om at det er mulig å melde seg på ordningen med avtalegiro. Til alt overmål har ordningen med skattefratrekk for gaver økt til 20 000 kr for 2015. Så lykke til med også din deltakende misjonsinnsats!

DET VIKTIGSTE – ” AT DE MÅ BLI FRELST!”

I livet til Jyothsna Reddy (Choti) kan vi spore en 20-års lang utvikling mot trygg havn, og her er beretningen gjennom ordene og beretningen til Raimo Juhani Halonen:

"Storebror" Chinney døpet "lillesøster" Choti!

«Storebror» Chinney døpet «lillesøster» Choti!

I 1996, snart 20 år siden, skulle jeg som ung student være gjest i bryllupet til en av mine klassevenninner, ei hindujente som heter Madhavi Latha. Bryllupet skulle til og med stå i Tirupati, den videnberømte tempelbyen her i Sør-India. Den lange, omfattende bryllupsseremonien, som er vanlig innen hinduismen, gikk sin gang. Jeg ble oppmerksom på ei jente som så svært lei seg ut, ja, direkte ille berørt. Siden jeg satt like bak henne, spurte jeg henne hvorfor hun var så opprørt. Hun fortalte først at hun var kusine til bruden, og at hun ikke likte dette lange, egentlig meningsløse hinduritualet. Hun ville heller prate med folk om ”andre ting”, men ingen brydde seg med henne, derfor satt hun nå alene med sine ”opprøske” tanker.

Chinney (Raimo Juhani Halonen) gav til kjenne at Choti (13 år) kunne snakke med han så mye hun ville – han ville lytte. Jenta røpet fort at hun var svært intelligent, aktiv og talefør, og snart begynte hun å kalle Chinney (20 år den gang) for Bror. Chinney måtte også raskt innrømme at det også gledet han å tale med denne jenta, og det skulle vise seg at det raskt utviklet seg et Bror-Søster-forhold mellom dem.

Choti gir sitt vitnespyrd i kirken i forbindelse med dåpen.

Choti gir sitt vitnespyrd i kirken i forbindelse med dåpen.

Før de skiltes ble det utvekslet adresser. Dette var jo før e-posten sin tid, slik at det ble ”gammeldags” brevveksling. Choti fortalte ”alt” til sin nye ”Storebror” – om utvikling i skolegang og problemløsning ellers som årene gikk. Chinney ble en venn av hele familien, og besøkte dem jevnlig. Det ble ingeniørutdanning med gode karakterer, og med tiden fortalte hun også om at hun nå hadde funnet ”den utkårne”. Men familien hennes motsatte seg forholdet. Familienavnet – ”Reddy” – indikerer at hun hører til en høyere kaste i hinduhierarkiet, mens kjæresten hennes var ”en Marvaadi” – en ikke fullt så anerkjent kaste. Hun var helt ute av seg, men hun kunne betro seg til Chinney, som trøstet henne så godt han kunne, men likevel – han frarådet henne å gå mot foreldrenes vilje. Her har vi et veldig tydelig eksempel på hvor sterkt denne tradisjonen står i indisk kultur. Chinney begynte å trøste henne med ord fra Bibelen, som bygde opp om at det var galt å volde foreldrene sorg. Han rådet henne videre til å begynne å be i tro til Jesus – så ville tingene kunne forandre seg til hennes fordel. Hun begynte virkelig å be til Den Allmektige, alt mens foreldrene hennes prøvde å arrangere giftemål i en annen retning, men hun avslo høflig, men fast.

Et stort "familiebilde" i forbindelse med palmesøndag og dåpsdag 2015.

Et stort «familiebilde» i forbindelse med palmesøndag og dåpsdag 2015.

En dag ble jeg (skriver Chinney) kalt til foreldrenes hus. De ville diskutere  inngående med meg situasjonen omkring Chotis kjæreste, som hun ikke riktig kunne få ut av tankene. Jeg lovte å undersøke nøye omstendighetene rundt denne familien, og bringe min vurdering tilbake til Chotis foreldre. Det jeg kunne bringe tilbake av opplysninger var utelukkende positivt. Han ville være i stand til å forsørge Choti på en anstendig og ansvarsfull måte.

Endelig gav foreldrene sitt samtykke til giftemål, og Choti var overlykkelig over at Herren endelig hadde smeltet farens hjerte.

Og Choti kunne ikke glemme at det var Herren som hadde hjulpet. Hun ønsket stadig å få større kunnskap om alt i Bibelen, og hun søkte til familien Halonen og EHH for ny bibelkunnskap.

Det lyktes virkelig for det unge ekteparet. Han fikk god stilling i Vijayavada, og Choti fremholdt for sin mann at det var Herren som hele tiden hjalp dem – helt konkret – med alle praktiske ting i livet. (La meg legge til: Dette er den typiske holdningen for de kristne jeg har møtt i India.)

Folksomt i kirken på manges dåpsdag, palmesøndag 2015.

Folksomt i kirken på manges dåpsdag, palmesøndag 2015.

Hva så med det åndelige klima i det nye hjemmet. Mannen tillot Choti å gå på kristne møter i nærheten av hjemmet, og han gav henne tillatelse til å utebli fra hinduritualer. Vi ser her tydelig indisk tradisjon i funksjon angående kvinnenes plass: Først lyde far; deretter husbond etter inngåelse av ekteskap.

Men det store spørsmål er hele tiden – når er Choti så sterk, overbevist og fast i troen at hun velger den kristne dåp. I india er det et stort skritt fra ”kristen interesse” og til å konvertere (la seg døpe)!

Nå satte mannen seg helt på bakbeina. Det var ikke tale om å tillate Choti å konvertere ved offentlig å ta den kristne dåp. Men vei og middel ble det samme som før – bønn og faste. Dersom Herren kunne smelte et hardt faderhjerte; kunne Han gjøre det samme med en tverr ektemann.

Dåpskandidatene deltat i brødsbrytelsen.

Dåpskandidatene deltat i brødsbrytelsen.

Og han slapp virkelig opp litt på grepet etter hvert. Hun kunne fremdeles gå i møter og lot også barnet få en kristen opplæring. Den lille familien fikk økonomiske problemer, og Choti kunne med sterk overbevisning hevde overfor mannen at det var straff for hans standhaftige kristendomsmotsand. Han hadde nok også lagt merke til at ”alt” ble som kona begjærte i bønn  og faste til Herren. Så til sist gav han etter. Choti kunne bli døpt.

Hun tok turen helt fra Vizag, der de nå bodde, til Krishnunipalem for å la seg døpe av ”Storebror” Chinney, pastor i EHH. Hun ble døpt palmesøndag i år sammen med mor og tante, som også hadde kommet til troen og sett frelsen i Kristus alene.

Raimo Juhani legger til: Slik er Herren Jesus – 20 års bearbeidelse og en rik tilleggsfrukt, mor og tante. Nå bearbeides ektemannen – for Herren er det viktigste – at de blir frelst.

EN TRE-MÅNEDERS FORSENDELSE – SLIK DEN BØR VÆRE

Slik jeg nevnte for dere i begynnelsen, vil jeg nå gi en oversikt med krone-belp over de forskjellige postene (les: misjonsprosjekter). Dette er midler Misjonstjenesten bør sende ut hver tredje måned for å holde det hele i gang. Det er ikke særlig ekspansivt, og bør også økes på investeringssiden for å følge behovet i noen grad. Et behov som følger av – ”at de blir frelst”!

Opptog i gatene på Palmesøndag.

Opptog i gatene på Palmesøndag.

Det kanskje mest fremgangsrike, evangeliske arbeid for tiden - fjernsysstasjonen Satya Sakshi. Medarbeiderne samlet for å møte daglig leder i Norge.

Det kanskje mest fremgangsrike, evangeliske arbeid for tiden – fjernsysstasjonen Satya Sakshi. Medarbeiderne samlet for å møte daglig leder i Norge.

Arbeidet for de spedalske  – bolig, mat, klær og medisinsk hjelp. Ett stort senter i Bommuru, Øst-Godavari: 88 751 kr.
Evangelister, bibelkvinner, pastorer og evangeliseringsaksjoner (ca. 460 forkynnere i ca. 900 forsamlinger): 529 425 kr.
Barnehjemmene i Ginnepalli og Krishnunipalem, ca. 150 barn: 113 356 kr.
Nye forsamlingshus og tomte-ervervelser, innvesteringer i ”bygg oganlegg”. (Husk over 900 forsamlinger): 65 000 kr.
Sykehus/helsetjeneste: 118 800 kr.
Eldreomsorg, ett stort senter + et par mindre foretak: 66 300 kr.
Bibler og evangeliske traktater: 13 000 kr.
Yrkesopplæring for ungdom: 7 020 kr.
To bibelskoler og annen bibelundervisning: 55 900 kr.
Radio-TV-arbeid (stort nytt og fruktbart arbeid, særlig rik vekst de siste par årene. (Misjonstjenesten kan nå millioner av mennesker gjennom media). 56 160 kr.

Dette skulle til sammen utgjøre 1 113 712 kr per tre måneder. Ganger vi dette med fire – får vi et slags ”årsbehov” –
pålydende 4 454 848 kr. Vi har regnet en høy rupikurs på 0,13 kr, som vi må betale for hver rupi. Den norske krones fall, har kostet Misjonstjenesten dyrt. (Samme situasjon for alle norske misjonsforetak).
Den andre faktoren som har slått negativt ut for oss, er massiv prisstigning på mat, byggemateriell og tjenester i India.

Fra og med denne sommeren har Misjonstjenesten ikke maktet å fylle forpliktelsene fullt ut. Hver gang vi skal sende ut midler fremover nå – vil vi stå overfor situasjonen: Hvor skal vi kutte?
La meg legge til for n’te gang: dette i en situasjon der det ligger til rette for åndelige resultater av enorm størrelse, for i India ser vi at folkehavet tar konsekvensen av det viktigste valget – og lar seg frelse!

Godt valg! – slik avslutter gjerne våre politikere valgkampen.

God misjonsinnsats for Evangeliets fremme i Sør-India, slik avslutter jeg appellen før misjonsgavegiroen går ut til dere, kjære lesere av misjonsrapporten her på hjemmesiden vår!

Kontonummeret er 3000 13 11391.