Misjonsrapport nr. 4-2016

VEKKELSESTID OG JULETID

Noen av barna og bibelkvinnene ankom landsbyen Kumbarthi i Mahindra-Jeepen.

Noen av barna og bibelkvinnene ankom landsbyen Kumbarthi i Mahindra-Jeepen.

Først, ha oss unnskyldt! Det er litt vanskelig for oss helt å slippe alt som hendte i forsamlingene våre i desember, julemåneden. Det har sin bakgrunn i at Misjonstjenestens indiske forsamlingsledere reiser rundt for å besøke så mange landsbyer som mulig, små og store forsamlinger, nettopp for i denne måneden å knytte Evangeliet til en stor ”kristen festival” – å kunne virkelig proklamere ”I dag er født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad.” Dette er ikke minst viktig når Budskapet skal presenteres for stammebefolkningen som lever i skogs- og fjellområder – disse som er preget av en blanding av hinduisme og naturreligion. Konfrontasjonen med onde åndsmakter blir tydelig og klar når englenes budskap fra Betlehemsmarkene proklameres over jungelslettene og fjellandsbyene i Vizayanagaram.

Mange samlet seg etter hvert på den pyntede åpne plassen.

Mange samlet seg etter hvert på den pyntede åpne plassen.

Det er nettopp hit vi skal nå – til fjellandsbyen Kumbarthi i Vizayanagaram distriktet (en administrasjonsenhet), som ligger innenfor den store havnebyen Vizag. Alt når du er i Vizag, vil du kunne ane de blågrønne fjellradene innenfor. Her bor stammefolkene av de mange folkeslag. En regner at omlag 6000 ”folkeslag” er blant de unådde med Evangeliet, og blant disse er hele 2000 å finne i India. Jo, Misjonstjenesten er på rett plass, og vi er så konkrete at vi denne gangen har plassert oss med Budskapet i landsbyen Kumbarthi. Den betegnes av Raimo Juhani (en av EHH-lederne våre) som en ”hamlet”. Det forteller oss at mange ”hamlets” ligger tett i tett og utgjør en ”village” (landsby). Folketilfanget er stort her inne i jungel- og fjellandskap. Sist jeg var i området kunne vi fra en høyde se lys på lys og bål på bål innover i landskapet – et veikart til ”de unådde”.
En gruppe lokale evangelister priser Evangeliet i sang!

En gruppe lokale evangelister priser Evangeliet i sang!

RJ (Raimo Juhani) hadde samlet distriktets evangelister og bibelkvinner for å besøke Kumbarthi med de mange nabolandsbyene. Nesten 400 mennesker var til slutt samlet, melder RJ. Men før de var kommet så langt hadde de bak seg en strabasiøs tur innover, der vanlige biler ikke kan ferdes. I noen grad kanskje en Mahindra-jeep.

Senter for denne virksomheten vår i ”det indre” er den store forsamlingen i Dharmavaram under ledelse av pastor Joshua. De har i årevis drevet et godt ungdoms- og barnearbeid. Mange av disse ungdommene drar i ”flokker” til det indre for å oppsøke de unådde landsbyene med Evangeliet. De gjør dette uten økonomisk støtte, det er kun Evangeliets Herre som driver dem. Deres arbeid resulterer i gryende forsamlinger en rekke steder, og derfor var det også RJ’s tanke og støtte disse frivillige som ofrer så mye i arbeidet for Guds Rike.

Evangelistenes hustruer følger opp med å prise Herren på det lokale stammespråket.

Evangelistenes hustruer følger opp med å prise Herren på det lokale stammespråket.

Dette var første gang Evangeliet ble forkynt knyttet til fødselsunderet i Betlehem i disse skogene, legger RJ høytidelig frem. Det ble et stort bønnemøte. Gjestene kunne by på den tradisjonelle varme ”julelunsj” til alle fremmøtte (400!). I forbindelse med denne evangeliske juleekspedisjonen, ble det i forlengelsen holdt arbeidermøte for bibelkvinner og evangelister i distriktet Vizayanagaram. Arbeiderne fikk nye klær og litt støtte til reiseutgifter.

RJ avslutter med å si at arbeiderne gledet seg og viste sin takknemlighet til alle gode givere i Norge.

Det "vrimler" alltid av barn i slike "hamlets" som Kumbarthi.

Det «vrimler» alltid av barn i slike «hamlets» som Kumbarthi.

Det er derfor litt sårt å måtte innrømme, og som jeg har informert leserne om i det siste, at det er nettopp her vi i Misjonstjenesten har sviktet det siste året. Vi har ikke vært i stand til å støtte Evangeliets kjernearbeidere som vi burde. De ønsker å arbeide på heltid for Evangeliet – hundrevis av dem, i tillegg til de ca. 450 vi alt har, banker på vår lukkede dør for å kunne innvie seg til arbeidet for Evangeliet. Et minimum av livsopphold trenger også disse for å bli Evangeliets effektive fortropper.

Skal vi (Misjonstjenesten) bli gjort i stand til å åpne døren mer enn på gløtt?