Misjonsrapporter

Misjonsrapport nr. 12-2016

VED VEIS ENDE?

Så skulle dette bli min siste misjonsrapport i Evangelisten. Nå har jeg samlet erfaringer i og med Sør-India siden jeg var der første gang i 1991 – 25 år siden. Vi skrev litt forrige gang rundt Pred. 11,1: ”Kast ditt brød  på vannet, for i tidens løp skal du finne det igjen”. Jeg tror det lange tidsperspektiv for fremtiden får ligge denne gang, det er da også i stort mon Herrens sak, men det er jo bare naturlig å dvele litt med mine inntrykk gjennom 25 år. Men selv det blir for svært i en liten artikkel – det ville heller egne seg for en bok (uten at jeg forespeiler noe slikt).

SYN OG BILDE

Men noen syns- og hørselsinntrykk kan du få. Jeg husker at i den aller første misjonsrapporten jeg skrev for Bladet, var jeg opptatt av de ufattelige kontrastene. Det heslige og stygge, ja, rent ut opprørende som møter øyet hele tiden sammen med det vakre, opphøyde og helt ut betagende – ofte i samme synsfelt.

Jeg har et minne fra akkurat denne årstiden, juni/juli. Det er tid for utplanting av det livsviktige riskornet. De endeløse rismarkene i Vest-Godavari, nå under passelig vannstand fra de tallrike kanalene rundt Godavari-elven. Det grønneste grønne fra alle plantene, det blåeste blå ved den høye himmelen over Vest-Godavaris rismarker, sammen med alle regnbuens farger i sariene til hundreder av innfødte kvinner med sesongjobb i plantingen  av det som 5 måneder etterpå, skulle bli befolkningens spiselige gull – den modne, mettende risen. Jo, det ligger der forvart som noe guddommelig vakkert, optimistisk og fortøstningsfullt. En visualisering av guddommelige prinsipper: planting, vekst, modning og høst. Naturen som illustrasjon på en åndelig verden. Bak våre synlige synsinntrykk ligger det åndelige som påminnelse om en evighet bak det timelige.

Vi flytter ”innomhus”, som ganske så ofte er under teltduken, når du besøker Misjonstjenestens tallrike store og små forsamlinger i de sør-indiske delstatene Andhra Pradesh og Telangana – ”innomhus” for å møte de troende, lyttende til Evangeliet. Men synsinntrykket først av disse forsamlingene! Du er ikke i tvil om at de lytter, der du ser de sitter bøyd over biblene for å se om ”det forholder seg slik”. Eller forsamlingenes festdager når rekken av dåpskandidater er lang og forventningsfull. Hele tiden dette vell av farger, her inne i forsamlingene som der ute i bytravelhetens mylder eller ute blant rismarkenes flittige hender. Ja, Evangeliets fargespekter er fulltonende. Det bringer Sør-Indias forsamlinger bud om.

HØRSEL OG LYD

Men synsinntrykk ledsages og forsterkes av lyd. Legg merke til at vi kan tale om ”lydbilder”. Sangen i Misjonstjenestens forsamlinger vil for alltid kunne lokkes og lyttes  fram i det sinn som har vært til stede i den lille forsamlingen i jungelen, den store byforsamlingen eller ved de årlige stor-samlingene, felles for EHH eller BA’s menigheter. Men for alltid vil – for meg – syn og hørsel smelte sammen i noe overjordisk opphøyd i erindringen om arbeidermøtene – bibelkvinner, pastorer og evangelister – noen brødre og søstre kjente helt fra 1991: Luke Bob, Kanna, Amadji og Priskilla – Solmon Raju, Salomi, Gabriel og Jeremia – Barnabas og Isac og alle, alle dere hundrevis andre – noen hjemme hos Herren, de fleste i full virksomhet for Hans Rike her.

SANSENES RIKDOM

Men jeg ville utelate noe helt fundamentalt når det gjelder sanseinntrykk fra India, for syn og hørsel forsterkes hele tiden av lukt- og smaksinntrykk. Hjerneforskere kan fortelle oss at duftinntrykk trigger og bevares i hukommelsen på en særlig effektiv måte.

Duften av de mange bål, blomsterkransenes bedøvende vellukt kan i min erindring bli blandet med røykeimen fra likbålene i Varanasi. Merkelig nok er jeg helt nødt til å trekke fram lukten av friskt vann – kanskje fordi den er så sjelden der ute. Men det friske vannet vi dypboret oss fram til i Krishnunipalem, og det livgivende vannet som strømmet fram over Chinney Halonens grønnsaksmarker – vil jeg alltid bevare – verdifullt som de dype vannkildene selv.
dsavtalen er i havn.

VEIVALG

Så er ”veis ende” ikke en sperrebom, men et vegkryss! Derfor dagens eneste bilde som er av undertegnede  (til venstre) og formann i Evangelisk Orientmisjon, Arild Nordlie, der vi 30. januar i år gir hverandre håndtrykket på at samarbeidsavtalen er i havn.

Misjonstjenesten består og kan få sine artikler publisert i Evangelisten og i tillegg få ut tre misjonsgavegiroer i året. Et nytt styre vil fungere fra høsten, Arild Nordlie blir styreformann, og Evangelisten vil få to styrerepresentanter i Misjonstjenesten. Roald Føreland blir daglig leder.

Et vegkryss der Misjonstjenestens og mine veier skilles, men der våre alles bønner er at ”Herren må stå attåt!” – i årene som følger.

Harald Kjevik (Evangelistens Misjonstjeneste, til venstre) og Arild Nordlie (Evangelisk Orientmisjon til høyre) markerer at samarbeidsavtalen er i havn.

Harald Kjevik (Evangelistens Misjonstjeneste, til venstre) og Arild Nordlie (Evangelisk Orientmisjon til høyre) markerer at samarbeidsavtalen er i havn.